Gjesteblogg: Stopp netthatet mot transpersoner!

– Jævla transhore!

«Silje» (15) har opplevd å få denne kommentaren flere ganger på sosiale medier. Hvorfor oppleves transpersoner så truende for enkelte mennesker? 

Av Anders Røyneberg og Christine Marie Jentoft, Sex og samfunn og FRI Oslo og Akershus

Sex og samfunn og FRI har de siste årene jobbet tett med mange unge transpersoner. De forteller om trakassering og diskriminering på mange arenaer i livet, spesielt på nett og i sosiale medier. Transpersoner bryter med folks forventninger og normer knyttet til kjønn. Dette gjør dem til en sårbar gruppe i samfunnet.

Vi etterlyser et lovverk som beskytter transpersoner fra trusler og diskriminering og et politi og rettsvesen som i større grad følger opp slik hatkriminalitet.

Silje er en av de unge personene vi har møtt. Hun ble tillagt kjønnet gutt og pronomenet han ved fødsel, men opplever seg selv om jente. Hun begynte å uttrykke dette i tidlig alder. Silje vokste opp i det hun selv beskriver som et strengt og konservativt kristent miljø, hvor hennes kvinnelige kjønnsuttrykk førte til sterke reaksjoner. Hun ble utsatt for psykisk og fysisk vold både hjemme og på skolen, og ble truet og presset for at hun skulle «forstå» at hun var gutt. Volden eskalerte og Silje ble til slutt tatt ut av hjemmet. I dag bor hun hos fosterforeldre. Silje mottar fremdeles jevnlig trusler fra miljøet hun kommer fra. Hun opplever også stadig å bli truet av medelever via sosiale medier. «Avskum» og «jævla transhore» er bare et lite utvalg av skjellsordene som møter henne når hun sjekker sosiale medier.

Silje er ofte redd når hun beveger seg i det offentlige rom. Redd for stygge kommentarer, og for fysisk vold. Frykten gjør at hun stort sett holder seg hjemme, og ikke går ut.

Silje vil allikevel ikke bli sett på som et offer. Hun er ambisiøs og har planer for livet. Det viktigste for henne er å leve åpent, trygt og fritt som jente uten å bli diskriminert og truet. Hun og mange flere er villige til å utsette seg for mye for å kunne være seg selv, og for å uttrykke seg på den måten de selv ønsker.

Sex og samfunn og FRI jobber for den enkeltes rett til å leve ut sin seksualitet og kjønnsidentitet fri for skam og stigmatisering. Silje og andre har selv råderett over egen kropp, eget uttrykk og egen identitet. At noen kaller en 15 år gammel jente for «jævla transhore» er hatkriminalitet. Slike handlinger burde få følger.

 

Om forfatterene: 

Anders Røyneberg er psykiatrisk sykepleier ved Sex og samfunn, og jobber særlig med Trans*. Mer informasjon om trans* finner du her.

Christine Marie Jentoft (Foreningen FRI) er transkvinne, blogger og aktivist. Hun driver bloggen Coming out Christine – A Nordic Trans Womans`s Ramblings: http://comingoutchristine.blogg.no/


 

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Evelyn Simonnes: Den tause smerten

Mona Fishbain: Det er bedre å ha en ugift sønn enn en homofil sønn

Tore Follestad: Seksuelle fetisjer

Anders Røyneberg: Slutt å si at det er en fase!

Trine Aarvold: Hva er selvbestemt prevensjon?

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: “Kan ikke, jeg har time hos sexologen!”

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

Vil du skrive et innlegg om sex og seksuell helse? Kontakt oss på [email protected].

Den tause smerten

 

Som sexologisk rådgiver ved Sex og samfunn møter jeg mange jenter som ønsker rådgivning fordi de har smerter under samleie.


Foto: Colourbox

 

Av Evelyn Simonnes, Sex og samfunn. 

Noen har hatt smerter over flere år og andre noen måneder. Noen har vært til leger og gynekologer og fått påvist vestibulitt. Dette innebærer at en har smerter ved penetrering, svie og eller brennende  smerte under samleie. For noen så kan smertene vare flere dager etter samleie. Smertene kan også være sammensatt av både vaginisme og vestibulitt. Vaginisme innebærer at en ikke kan føre noe inn i skjeden på grunn av muskelsammentrekninger.

Det som kjennetegner mange av jentene er fortvilelse. Smertene påvirker ulike sider av tilværelsen. Mange føler seg mislykket som kvinner og savner den gode seksualiteten. De vil så gjerne nyte og være seksuelle personer. Når venner, kjente og media ofte fokuserer på gode seksuelle opplevelser forsterker dette graden av fortvilelse. Det kan virke som om smerter ved samleie er tabu i dagens samfunn. Noen har hatt samleier over flere år som har vært vonde uten at de har fortalt det til noen. Det er også eksempler på jenter som gjennomfører samleier til tross for at det gjør vondt og som ikke gir beskjed til partner eller partnere. Mange føler seg alene og utvikler skam.

Når en har hatt smerter over tid vil dette ofte påvirke hvordan en ser på seg selv som en seksuell person og lysten på seksuell aktivitet blir ofte nedsatt. Har en partner så vil mange utvikle et intimitetsproblem ved at en unngår fysisk kontakt i frykt for at det vil lede til smertefulle samleier. Dette kan gi grobunn for antakelser, misforståelser og mangel på kommunikasjon i relasjonen med partner. Jenter som ikke har partnere lar ofte være å innlede nye seksuelle forhold fordi de føler seg mislykket og tenker at de ikke er attraktive på grunn av smertene. Noen bekymrer seg også for hvordan de skal få barn.

Det kan være ulike grunner til at det oppstår smerter og det varierer hvilken behandling jentene har fått tidligere. Før en starter den sexologiske rådgivningen er det viktig å kunne utelukke om det er noen fysiologiske årsaker til smertene. Dette kan være underlivssopp, infeksjoner, hormonell prevensjon, muskelspenninger eller annen sykdom.

Å forespeile jentene hvilke faktorer som kan påvirke smertene er med på å vise at smerter under samleie kan ha sammensatte årsaker gir ofte et godt grunnlag for rådgivningen. For mange er dette klargjørende og jentene ser ofte sammenhenger selv. Det er også viktig at jentene er motivert til å jobbe med og prioritere seksualiteten sin på mange måter, alene og eventuelt sammen med partner.

Videre i rådgivningen er det viktig å få et bilde av hvordan personen ser på seg selv seksuelt. Dette kan være hvordan de tidligere har hatt det med seksualiteten sin og hvordan de ser og har sett på seg selv som seksuelle personer. Det er også viktig å snakke om hvordan de kjenner kroppen sin og om de har et bevisst forhold til hva som gjør dem kåt, om de kan kjenne og registrere når de har lyst på seksuell aktivitet og at de kan kjenne etter i kjønnsorganet når de er klar for samleier.

Det er også viktig å snakke om hva som er viktig for dem seksuelt. Mange har og har hatt seksuell aktivitet på partners premisser og ikke selv gitt uttrykk for egne behov.

Hvordan jentene kommuniserer står sentralt i rådgivningen. Hvordan sier de fra om at de er kåt og klar til potensielle partnere og kan de gi beskjed hvis de ikke er klar og vil? Har de partnere så er det viktig å snakke om felles seksualitet slik at jentene får vekk et ubevisst press om å kunne ha samleier selv om partner er forståelsesfull. Det er også viktig at partner blir sett og forstått siden denne ofte føler avmakt og kan ha tanker om at det er denne sin skyld. Noen ganger kan det være konflikter i forholdet som må løses.

Stress og press i livet generelt kan gjøre slik at smertene forsterkes. Mange er pliktoppfyllende og ønsker å prestere både på jobb og skole, privat og seksuelt. For noen gir det seg utslag i muskelspenninger og kan forsterke smerter når de har samleier.

Noen ganger så kan tidligere erfaringer stenge av for egen seksualitet og seksualitet med partner. Dette kan være ubehagelige seksuelle erfaringer eller at de i tidligere forhold eller sammenhenger har hatt samleier som ikke har vært gode.

Som sexologisk rådgiver er det viktig å jobbe med helheten og ha ulike tilnærminger til hva smertene skyldes og møte jentene med forståelse og kunnskap. I tillegg er det viktig å gi dem tillatelse til å være fortvilet og føle avmakt. Målet er at de etterhvert vil se på seg selv som seksuelle personer som fortjener å nyte og ha gode samleier.

 


Om forfatteren: Evelyn Simonnes er gjesteskribent på Underlivet. Hun jobber som sykepleier og sexologisk rådgiver på osloklinikken Sex og Samfunn.

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Mona Fishbain: Det er bedre å ha en ugift sønn enn en homofil sønn

Tore Follestad: Seksuelle fetisjer

Anders Røyneberg: Slutt å si at det er en fase!

Trine Aarvold: Hva er selvbestemt prevensjon?

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: “Kan ikke, jeg har time hos sexologen!”

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på [email protected].

 

Det er bedre å ha en ugift sønn enn en homofil sønn

Lesbiske homofile, bifile og transpersoner (LHBT) i Norge rapporterer dårligere psykisk helse enn heterofile. Dette gjelder særlig for LHBT med minoritetsbakgrunn.

Foto: Colourbox

 

Av Mona Zimmermann Fishbain, Sex og samfunn

LHBT-personer, altså lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, blir i dag møtt med toleranse i de fleste norske miljøer. Men til tross for dette rapporterer LHBT-personer at de har dårligere psykiske helse enn resten av befolkingen. Spesielt LHBT som sier de skammer seg over sin seksuelle legning, og ikke lever i et parforhold, er plaget med psykiske lidelser og selvmordsforsøk.

Rapporten «Seksuell orientering og levekår» fra UNI helse (2013), konkluderer med at likheten i levekår mellom heterofile og LHBT-personer allikevel er større enn forskjellene. Et mindretall av LHBT i Norge viser tegn til større symptombelastning vedrørende helse, noe lavere tilfredshet, flere negative erfaringer på arbeidsplassen og studiested og mindre åpenhet om sin legning.

På tross av positiv utvikling fra 1990-tallet og frem til i dag, rapporterer fremdeles dobbelt så mange LHBT om selvmordsforsøk sammenlignet med heterofile. Så mange som 12 % av lesbiske, 19 % av bifile kvinner, 11 % av bifile menn og 10 % av homofile menn rapporterer selvmordsforsøk.

 

Norsk historie: Homofili som samfunnsfare og diagnose

I 1954 uttalte norske biskoper at det å være homofil var “en samfunnsfare av verdensdimensjoner”. De frarådet Stortinget å oppheve lovbestemmelsen om straff for homoseksuelle handlinger.

Å være homofil ble tidligere oppfattet som et seksuelt avvik, og homofili var en psykiatrisk diagnose frem til 1977.

For 50-60 år siden opplevde mange homofile å miste jobbene sine, og å bli nektet steder å bo. Forbudet om sex mellom menn ble opphevet i 1972, og partnerskapsloven ble innført i 1993.

Det som idag kalles felles ekteskapslov trådte i kraft 1. januar 2009. En av bestemmelsene i denne loven er at par av samme kjønn nå kan gifte seg i kirken. Foreløpig er det slik at kirken har rett, men ikke plikt, til å vie likekjønnede par. Det vil si at en prest eller kirke kan velge å ikke vie et par dersom de ikke ønsker om det.

 

LHBT i minoritetssamfunn

I mange minoritetssamfunn står oppfatninger om at ære og skam sterkt. Utbredelse og grad varierer blant ulike mennesker og miljøer, men ære og skam begrepene er rådende. Dette er relevant for vår forståelse av LHBT blant minoriteter.

«Han tenker at familien fortjener en bedre sønn enn han. Det er bedre å ha en ugift sønn enn en homofil sønn. Beskytter de ved å lyve.” Fra Amal Adens bok Om håpet glipper, er alt tapt. Homofile flyktninger (2012)

Over hele verden forfølges homofile- i noen land blir de torturert og drept med loven i hånd.

Noen eksempler på fiendtlig og diskriminerende lovgivning inkluderer:

  • Ugandas lovforslag om dødsstraff for homofili er ennå til behandling i parlamentet, sju land straffer i dag homofili med dødsstraff. 78 land i verden straffer homofili med fengsel, bøter eller arbeidsstraff, det tilsvarer 40 prosent av FNs medlemsland. 36 land i Afrika, nær halvparten av afrikanske land, kriminaliserer fortsatt homofili, mange av dem er norske bistandspartnere. Fire russiske provinser har i løpet av det siste året innført såkalte homofil propaganda-lovgivning, og nå vurderer Ukraina å gjøre det samme

Et fåtall LHBT med minoritetsbakgrunn har stått frem i Norge. Mange minoriteter opplever press fra etnisk norske om å komme ut, samtidig som de gjør alt for å skjule sin identitet blant minoritetsmiljøet de hører til.

I noen land anses homoseksualitet/LHBT ikke bare som en religiøs synd, men også som en sosial skam. Derfor velger mange LHBT med minoritetsbakgrunn å leve i skjul med sin identitet fra sine venner og familie fra samme miljø.

Den nye danske undersøkelsen «Nydanske LGBT-personers levevilkår»(2015), viser at flertallet av nydanske homofile holder sin seksuelle identitet skjult for familien. Vold og frykt for vold er en del av hverdagen for en fjerdedel.

Undersøkelsen viser også at danske homofile med minoritetsbakrunn har dårlige levevilkår og dårlig psykisk helse/trivsel. F.eks. har 13 prosent av LHBT med minoritetsbakrunn vært utsatt for vold fra famile medlemmer pga sin seksualitet, og nesten hver femte har vært utsatt for voldtrusler fra sine familier. Blant øvrige homofile i Danmark har én prosent vært utsatt for vold eller trusler on vold fra familien.

Undersøkelsen viser videre at 20 prosent opplever å bli sosialt utsøtt fra familien og at 16 prosent føler seg overvåket. Én av tre har det siste året overveiet å begå selvmord.

Et eksempel er at hver fjerde nydanske i undersøkelsen mener at homoseksualitet bør helt eller delvis forbys, mens 3 prosent av etnisk danske mener det samme.

Rundt 43 prosent betraket homosekualitet som unaturlig, og 22 prosent mener det er en sykdom.

Det fremgår også av undersøkelsen at et klart flertall av nydansker har tolerante holdninger til homoseksualitet og at deres holdninger ligger tettere på eurpeerene enn befolkningen fra deres opprinnelsesland.

Det er et mindretall som har negative holdninger, og dette gjelder i visse religiøse miljøer og familier. Der forbindes LHBT i høy grad med synd og skam. Ifølge undersøkelsen kan dette være med på å forklare hvorfor nydanske har dårligre psykisk helse enn andre LHBT i Danmark.

Den danske ministeren for barn, undervisning og likestilling Ellen Trane Nørby har uttrykt bekymring for at så mange nydanske LHBT føler seg tvunget til å leve skjult med sin seksualitet, og at flere utsettes for vold fra familien.

Hun sier i en pressemelding: ?Dette viser, at i enkelte etniske minoritetsmiljøer og religiøse grupper er det fortsatt noen som ikke aksepterer at alle i Danmark har frihet til at være den de er og selv velge sin partner ? uansett kjønn og seksualitet. Vi må derfor jobbe med holdninger og utfordre tabuer om kjønn og seksualitet gjennom kunnskap og dialog.?

I Norge har vi ingen lignende undersøkelser, men det er stor grunn til å tro at mange av de samme utfordringene er relevante for LHBT-personer med minoritetsetnisk bakgrunn som bor i Norge.

Etter å ha lest rapporten og ser de utfordringer mange LHBT med minoritetsbakgrunn møter i Danmark, mener jeg det er på høy tid å prioritere en lignende undersøkelse i Norge.

At vi som helsepersonell tilegner oss kunnskap om disse utfordringene er avgjørende for at LHBT-personer med minoritetstbakgrunn skal få den støtte og trygghet de trenger for å klare utfordringer og for å forebygge eventuelle psykiske problemer.

 

Om forfatteren: Mona Zimmermann Fishbain er gjesteskribent her på Underlivet. Hun jobber som psykiatrisk sykepleier på osloklinikken Sex og Samfunn.

Mona Zimmermann Fishbain. Foto: Privat

 

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Tore Follestad: Seksuelle fetisjer

Anders Røyneberg: Slutt å si at det er en fase!

Trine Aarvold: Hva er selvbestemt prevensjon?

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: “Kan ikke, jeg har time hos sexologen!”

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på [email protected].

 

Seksuelle fetisjer

Jeg forbereder meg til kveldens vakt på Sex og samfunn og sjekker timelisten min. En oppføring skiller seg fra de andre; et guttenavn med problemstillingen «perverst tenningsmønster».


Foto: Colourbox

 

Av Tore Holte Follestad

Han er 20 år og henvist til senteret av en helsesøster på skolen han går på. Det er mange tanker som går gjennom hodet mitt og jeg kjenner en spenning – hva kan dette være?

Han kommer, tydelig nervøs og hilser på meg med en svett hånd. Jeg introduserer meg og ønsker han velkommen og spør hva det er jeg kan hjelpe han med. Det er vanskelig for han å fortelle hva som er problemet, men etter en stund sier han at han tenner seksuelt på eldre kvinner. Jeg spør litt om hvordan dette utarter seg for han og om det er et problem for ham, det er det ikke. Jeg spør videre om det er et problem for de kvinnene han treffer; det er det heller ikke. Hans problem er at han i utgangspunktet ville sjekke ut om det var rart eller noe han burde slutte med og derfor gikk til helsesøster og spurte om han kunne snakke med henne om hans fetisj ? dette avviste hun fra begynnelsen av. Etter dette har han følt seg rar, spesiell og sikker på at han måtte være syk. Av nysgjerrighet spør jeg han om hvor gamle kvinnene er; «De er skikkelig gamle – minst like gammel som det du er!» Det svei litt for en 46-åring.

Det å oppdage at en har en seksuell fetisj er for noen en ensom opplevelse og en kan tro at en er den eneste i hele verden som har denne fetisjen. Ensomhetsfølelsen som dette skaper, kan føre til at en føler skam når det gjelder sin seksualitet og igjen bli deprimert. Vi snakker sjelden åpent med venner og familie om hva vi liker seksuelt og det kan være vanskelig å få normalisert sitt tenningsmønster. I de aller fleste tilfeller er fetisjer helt ufarlige og vanlige og en er en av mange som tenner på akkurat dette. Det å kunne klare å være åpen overfor seg selv og partnere vil gjøre at en føler seg mer trygg på sin seksualitet og lettere kan akseptere sin fetisj og på den måten unngå følelsen av skam.

Å snakke om fetisjen sin kan være vanskelig når en treffer en ny partner, men svært vesentlig for å få relasjonen til å vare. For de fleste oppleves det lettere å etablere relasjoner til andre som en vet har samme fetisj, men av og til er dette ikke mulig. En åpen og ærlig kommunikasjon om hva en tenner på og hvilke ønsker man har for den seksuelle relasjonen er derfor viktig fra starten av, slik at en selv og partner ikke blir skuffet eller føler seg oversett.

Det er fint å vite at det finnes en forening for det meste, også for ungdom som oppdager at en har en seksuell fetisj – Ung BDSM. De tilbyr nettforum der en kan treffe andre som kanskje har en lignende fetisj som seg selv, i tillegg til sosiale aktiviteter.

 

Om forfatteren: Tore Holte Follestad er spesialist i sexologisk rådgivning (NACS). Han jobber på osloklinikken Sex og samfunn.

Tore Holte Follestad. Foto: Privat

 

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Anders Røyneberg: Slutt å si at det er en fase!

Trine Aarvold: Hva er selvbestemt prevensjon?

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: “Kan ikke, jeg har time hos sexologen!”

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

 Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på [email protected].

Slutt å si at det er en fase!

Helt siden Kim var fire år har han visst at han er en gutt født med biologisk jentekropp. Omgivelsene mener det er en fase, og kim har måttet kjempe for å bli hørt.

Foto: Colourbox

Av Anders Røyneberg, Sex og samfunn

«Det er nok en fase, det går sikkert over».

Frasen er velkjent for mange unge trans*. Sex og samfunn arrangerer årlig samtalegrupper for unge med spørsmål og utfordringer knyttet til kjønnsidentitet. Her samles unge trans*personer for å dele erfaringer og for å bli kjent med andre i lignende situasjon. De forteller ofte det samme; de blir ikke trodd av sine omgivelser. En av de unge vi har møtt med en slik historie er Kim.

Kim har brukt mye tid og krefter på å overbevise omgivelsene sine om at han nettopp er en gutt. Han vet at det ikke er en fase, og at det ikke kommer til å gå over. Allikevel opplever han jevnlig at de rundt ham setter spørsmålstegn ved hans kjønnsidentitet.

I ung alder oppsøkte Kim både helsesøster på skolen og senere psykologer som stilte seg tvilende til det han fortalte; «er du sikker?», «kanskje du er forvirret», «det går nok over», «kanskje du er lesbisk» osv.

I løpet av årene vi har arrangert samtalegrupper har vi møtt mange unge i Kims situasjon som forteller det samme; de må kjempe for å bli trodd. De er lei av at folk setter spørsmålstegn ved det de opplever og forteller. Hvorfor er det så vanskelig å forstå og å godta at noen har en kjønnsidentitet som bryter med vår tradisjonelle oppfatning av kjønn?

Kunnskapsmangelen om trans* er dessverre utbredt, både blant den generelle befolkningen, på skolen og i helsevesenet.

Kim bestemte seg for å få en henvisning til utredning ved seksjon for transseksualisme på Rikshospitalet. Denne henvisningen måtte han få fra psykologen sin. Etter vanlig prosedyre skal dette ta to til tre timer hos psykolog. I Kims tilfelle tok det to år. Det var to lange år for en ung mann som hadde bryster, menstruasjon og lys stemme.

Ventetiden var ikke relatert til hvorvidt Kim «kvalifiserte» til henvisningen eller ikke. Psykologens kunnskap om tematikken var ikke-eksisterende. Han føyde seg inn i rekken av dem som mente at Kim gikk gjennom en fase.

Hvorfor benekter vi at noen mennesker er trans* ved å åpne for, eller i enkelte tilfeller å insistere på, at dette er en forbigående «følelse» som kommer til å forsvinne?

«Det hjelper ikke hvem du sier at du er, eller hvordan du ser ut. For meg er du jente, og jeg vil omtale deg som hunkjønn og bruke kvinnelig pronomen.» Mange forteller om erfaringer med lignende holdninger og utspill.

 

Hvorfor har mange en oppfatning av at det er akseptabelt å overprøve en annens persons definisjon av eget kjønn?

Misoppfatninger om tematikken er dessverre også utbredt. En av de vanligste misoppfatningene er at å ha en trans*identitet kun handler om seksualitet. Kjønnsidentitet handler i virkeligheten om mye mer. Opplevelsen av kjønnsidentitet handler om mange ulike lag som til sammen danner en helhetlig identitet. Seksualitet utgjør kun ett av disse lagene.

Mange forteller at denne misforståelsen har bidratt til at de ved flere anledninger har fått upassende og invaderende spørsmål, spesielt rundt seksualitet, kjønnsorganer og seksuell praksis.

Vi ønsker at flere inntar en mer bevisst holdning rundt tematikken i møte med trans*personer.

Det er sjelden passende å spørre en person om deres seksualpraksis eller kjønnsorganer. Trans*personer er ikke på noen måte noe unntak fra dette. Å ha en trans*identitet er ei heller en psykisk lidelse som kan behandles. Derimot er det dessverre ikke uvanlig at trans*personer får psykiske lidelser og/eller dårlig psykisk helse på grunn av belastningene omgivelsenes kunnskapsmangel, fordommer og misoppfatninger medfører.

Samtidig er det viktig å nevne at mye har blitt bedre. I kjølvannet av programmer som «Født i feil kropp» på TV2, økende fokus på kjønnsidentitet i media og blant politikere, er kunnskapsnivået stigende. I populærkulturen er det stadig representert personer med en trans*identitet. De fleste unge trans*personer vi har møtt synes dette er positivt. De opplever at de ikke er alene og at det faktisk er trendy å bryte med de tradisjonelle kjønnskategoriene. Samtidig har man en lang vei å gå for å få kunnskap om kjønnsidentitet ut til det norske folk, helsearbeidere, lærere og politikere.

Ethvert menneske har rett til privatliv, uansett kjønnsidentitet. At et medmenneske er åpen og forteller om sine utfordringer knyttet til kjønnsidentitet, er en tillitserklæring som ikke bør misbrukes.

Jeg vil slå et slag for retten til å være det kjønnet man er, uten at andre skal overprøve eller avfeie dette. Det går ikke over.

Kjært barn har mange navn

at en persons opplevde og biologiske kjønn ikke stemmer overens kalles blant annet kjønnsinkongruens, kjønnsidentitetstematikk eller kjønnsdysfori. Noen bruker ordet trans* som et slags parablybegrep for alle mennesker som opplever at de ikke passer inn i de tradisjonelle kjønnsrollene. Andre trar avstand fra begrepet trans*. På Sex og samfunn bruker vi flere begreper, inkludert trans*. Dette er blant annet fordi flere av de unge vi snakker med selv identifiserer seg med dette begrepet. Vi ønsker også å nå ut til så mange som mulig. Da er ordbruken avhjørende. Vi erfarer at trans* i dette henseende er et godt begrep for å nå bredt ut. 

 

Om forfatteren:

Anders Røyneberg. Foto: Privat

Anders Røyneberg er psykiatrisk sykepleier ved Sex og samfunn. Han har tidligere publisert en kronikk om kjønnsidentitet for Aftenposten

 

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Trine Aarvold: Hva er selvbestemt prevensjon?

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: “Kan ikke, jeg har time hos sexologen!”

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

 Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på [email protected].

Hva er selvbestemt prevensjon?

Hvilke prevensjonsmidler skal man fortelle om til en ung kvinne på 16 år som skal ha prevensjon for første gang? Hvem bestemmer hvilket prevensjonsmiddel som er best for hver enkelt kvinne? Hva skal til for at valget av prevensjonstype man til slutt lander på er selvbestemt?

Illustrasjon: Marit Rasmussen

 

Av Trine Aarvold, Sex og samfunn

I det siste har det vært mye snakk om hva slags prevensjon som passer best for unge jenter. På skolen får man undervisning om prevensjon, og man kan også oppsøke fastlege, helsesøster eller helsestasjon for ungdom for å få prevensjonsveiledning.

I 2013 gjennomførte vi på Sex og samfunn en spørreundersøkelse hvor 359 unge kvinner mellom 16 og 23 år ble spurt om deres prevensjonsbruk og deres kunnskap om prevensjon. Denne spørreundersøkelsen var en del av studien Long-acting reversible contraception for adolescents and young adults ? A cross-sectional study of women and general practitioners in Oslo, Norway. 

82 % av de som fylte ut skjema brukte prevensjon. Over halvparten (56 %) av de som brukte prevensjon brukte p-piller. Én av fem brukte bare kondom.

Kun 16 % av kvinnene brukte kobberspiral, hormonspiral eller p-stav; også kjent som langtidsvirkende prevensjon (LARC). Vi spurte også litt rundt kvinnenes kunnskap om de forskjellige prevensjonsmetodene, og de aller fleste hadde god kunnskap om p-piller og kondom, og nesten 2 av 5 hadde god kunnskap om p-staven. Når det gjaldt spiral hadde bare 10 % god kunnskap om dette prevensjonsmiddelet.

 Figur 1: The distribution of self-reported knowledge of contraceptive methods among interviewed women (Good/Average/Poor). Forklaring: IUS = hormonspiral, IUD = kobberspiral, implant = p-stav, DMPA = p-sprøyte, patch = p-plaster, POP = Cerazette og Conludag, COC = p-piller.

 

I tillegg til spørreundersøkelsen blant unge kvinner, stilte vi fastleger i Oslo spørsmål om hvilke prevensjonsmetoder de hadde med i konsultasjonen når de hadde unge kvinner mellom 16 og 23 år inne til prevensjonsveiledning. Svarene viste at over halvparten av legene sjelden eller aldri tok med informasjon om spiral når de hadde prevensjonsveiledning for disse yngre kvinnene. Litt flere tok med p-staven, men også her var det over 25 % som aldri eller sjelden inkluderte denne i veiledningen for unge kvinner. Derimot hadde de med p-piller i nesten alle konsultasjonene, samt kondom og gestagen p-pillen Cerazette. Det kom også frem at mange leger mente at langtidsvirkende prevensjon ikke egner seg for yngre kvinner. Det var dessverre få fastleger som svarte på denne undersøkelsen; totalt 140 av de 487 inviterte deltok.

Figur 2: Methods covered by GPs during contraceptive counselling. Stacked bars indicate the frequency distribution of each method (Very often/Often/Occasionally/Rarely/Never or Very rarely). Forklaring: IUS = hormonspiral, IUD = kobberspiral, implant = p-stav, DMPA = p-sprøyte, patch = p-plaster, POP = Cerazette og Conludag, COC = p-piller.

 

Hver dag tar vi i Sex og samfunn imot mange kvinner som ønsker prevensjon, og mange av disse ønsker prevensjon for første gang. Når vi spør hvilken prevensjonsmetode de kunne tenke seg, er svaret ofte p-piller. Hvis vi spør hvorfor de ønsker p-piller, får vi ofte to svar: at dette er prevensjonsmidlet de kjenner best til, og at venninner bruker p-piller. De fleste har svært lite, ingen eller feil informasjon om de andre typene prevensjonsmidler.

P-piller er et veldig godt prevensjonsmiddel hvis det brukes riktig og har da en sikkerhet på 99,4 %. Men hvor lett er det å huske en pille hver dag? Undersøkelser har vist at når man ser på faktisk bruk så er sikkerheten så lav som 92 % for p-piller (1). Det betyr i praksis at av 100 jenter og kvinner som bruker p-piller, blir 8 gravide. I tillegg er det en risiko for alvorlige bivirkninger med prevensjon som inneholder østrogen, selv om denne er utrolig lav.

Langtidsvirkende prevensjon gir den beste beskyttelsen mot graviditet. I en studie gjort i USA kalt The Contraceptive CHOICE Project hvor over 9.000 kvinner deltok, valgte så mange som ¾ av kvinnene langtidsvirkende prevensjon når kostnad ikke var en faktor. Studien viser også at 86 % av kvinnene som valgte et langtidsvirkende prevensjonsmiddel fortsatt brukte dette et år senere. I gruppen som ikke valgte langtidsvirkende var det bare 55 % som fortsatt brukte det samme prevensjonsmidlet etter et år. Det var også langt flere som var fornøyde med langtidsvirkende prevensjon (82 %) enn de som var fornøyde i gruppen som ikke hadde langtidsvirkende prevensjon (54 %). Og ikke minst, etter tre år var det betraktelig flere som hadde blitt uønsket gravide i gruppen som ikke hadde langtidsvirkende prevensjon. 

Kunnskap er makt. Har kvinnene fått god og objektiv informasjon om alle typer prevensjonsmidler, hva slags bivirkninger man kan oppleve og hvordan de skal bruke prevensjonsmidlet riktig, kan kvinnen ta et informert og selvbestemt valg. Det er mange fordeler når kvinner opplever medbestemmelse i valg av prevensjon: det er større sannsynlighet for at hun bruker prevensjonsmiddelet riktig, det er mindre sannsynlig at hun slutter å bruke prevensjonen, og det er større sannsynlighet for at hun tolererer eventuelle bivirkninger.

Det føles rart for mange å foreslå spiral som første prevensjonsmiddel for de aller yngste kvinnene. Det kan være ubehagelig ved innsetting, og mange tenker at man skal skåne jentene for dette til de er litt eldre, eller at dette er noe de burde forsøke først etter at de har vært gravide. Selv har jeg satt flere spiraler på unge kvinner som aldri har gjort en gynekologisk undersøkelse før. De fikk informasjon om at dette kunne være vondt eller ubehagelig før innsetting, men de hadde likevel et ønske om å bruke spiral, og de fleste var fornøyde etter innsettingen.

Etter at subsidieordningen for prevensjonsmidler for de mellom 16-20 år ble utvidet til også å gjelde langtidsvirkende prevensjon, har vi sett en økning av unge kvinner som ønsker denne formen for prevensjon her hos oss på Sex og samfunn. I løpet av de 8 første månedene i 2015 så vi en økning på 54 % i bruk av spiral sammenlignet med samme periode i 2014. For p-stav er økningen på hele 80 %!

Vi er utrolig glade for dette. Foreløpige resultater av denne subsidieordningen sender et positivt signal til alle helsearbeidere som jobber med kvinner og prevensjon om at langtidsvirkende prevensjon er noe vi skal tilby alle kvinner, også de yngste kvinnene. Om de ønsker å bruke dette skal de selvsagt bestemme selv.

Et selvbestemt valg av prevensjon på bakgrunn av god informasjon om valgmuligheter og bivirkninger gir ofte bedre etterlevelse, og flere fornøyde brukere. Vi håper denne eksplosjonen i bruk av p-stav og spiraler også gjenspeiler Norge generelt og ikke bare hos oss på Sex og samfunn. Vi håper også at flere får informasjon om at prevensjon er mer en kondom og p-piller, slik at alle kvinner kan ta et selvbestemt valg angående prevensjon.Fotnoter: 

1. Gamnes, S. (red). Metodebok, Sex og samfunn, 2015.

 

 

Trine Aarvold er lege ved klinikken Sex og samfunn. Hun bidrar med dette innlegget som gjesteskribent for Underlivet. 


Foto: Trine Aarvold

 

 

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: “Kan ikke, jeg har time hos sexologen!”

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

 Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på [email protected].

Tror du på disse mytene? Da er du ikke alene.

Noen myter er utrolig seiglivede. Det vil vi gjerne gjøre noe med. Her har vi samlet et utvalg av mytene som er mest utbredt, og skrevet litt om hvorfor disse ikke stemmer.


Foto: Sex og samfunn

 

Av Sara Rydland Nærum, Sex og samfunn

På klinikken Sex og samfunn i Oslo møter vi årlig flere tusen ulike mennesker. Vi ser at mange gamle myter om seksualitet og seksuell helse lever i beste velgående – ikke bare blant pasienter, men også blant helsepersonell og beslutningstakere.

 

Myte: Jomfruhinnen er alltid en heldekkende hinne

En av de vanligste mytene om kvinnekroppen er myten om jomfruhinna.

Jomfruhinna er, etter sigende, en hinne som stenger for skjedeåpningen. Denne brytes eller «sprekkes» ved penetrering, og dette fører ofte til en liten blødning. Mange har lært at jomfruhinna også kan brytes ved bruk av tampong, fingring eller ulike typer fysisk aktivitet som for eksempel trening. Det er derfor ikke alle som har en intakt jomfruhinne frem til de debuterer seksuelt, ifølge myten.

 

Fakta: Det er faktisk ikke slik at alle kvinners skjedeåpning er «forseglet». Til tross for at de fleste av oss tror det, finnes det faktisk ingen heldekkende hinne i skjeden hos alle kvinner, verken før eller etter at man debuterer seksuelt.    

Noen centimeter innenfor skjedeåpningen finnes det derimot en fold som markerer overgangen til selve skjeden. Denne folden danner en krans. Mange aktører, deriblant Sex og samfunn og RFSU Sverige, bruker derfor navnet «skjedekrans» i stedet for «jomfruhinne», siden skjedekrans er et navn som beskriver dette bedre. «Jomfruhinne» er et misvisende navn som spiller på både at det finnes en «hinne», og at denne «hinnen» er synlig og indikerer hvorvidt man har hatt sex eller ikke.

Skjedekransen er elastisk, og kan strekkes og tøyes; men for de aller fleste kvinner finnes det altså ikke noe i skjeden som fysisk revner eller «brytes» ved første penetrering. Hos noen kvinner kan skjedekransen være litt stram, og man kan derfor få små rifter ved samleie. Dette kan gjøre at man blør litt. Noen få kvinner har en skjedekrans som dekker skjeden, og i slike tilfeller kan første penetrering anses som en slags brytning.   

Uansett hvordan en kvinnes skjedekrans er utformet, er det ikke mulig å se på denne hvorvidt man har hatt samleie eller ikke. Det er heller ikke mulig å korrigere noe ved hjelp av kirurgi for å få det til å se ut som om man aldri har hatt samleie. Skjedekransen består av slimhinner og elastisk vev, og er derfor vanskelig å sy i.  Det som eventuelt kan gjøres under en slik operasjon, har altså ingen hensikt siden det ikke er mulig å se forskjell på skjedekransen før og etter samleie eller eventuelt før eller etter en operasjon.

 

Myte: Bare kvinner som har født kan bruke spiral

Mange tror at spiral bare er et prevensjonsmiddel for kvinner som har født. Denne myten er svært utbredt, selv blant enkelte som jobber innenfor helsevesenet. Myten bygger på feilinformasjon, for eksempel at det er fysisk vanskelig å sette inn spiral dersom kvinnen ikke har gjennomgått graviditet og fødsel. En annen (uriktig) begrunnelse, er at spiraltrådene lett fører infeksjoner oppover i skjeden, og at dette i verste fall kan føre til sterilitet. Derfor kan man, ifølge myten, risikere at man ikke kan bli gravid senere dersom man bruker spiral.

 

Fakta: Hvorvidt en kvinne har vært gravid eller ikke, har ingen betydning for hvor lett eller vanskelig det er å sette inn en spiral. Siden inngangen til livmoren er noe utvidet etter en fødsel, kan det derimot i enkelte tilfeller være litt mindre vondt for pasienten å sette den inn.

En spiral øker heller ikke faren for infeksjoner i underlivet. Faktisk er det slik at det over tid danner seg en slimhinnepropp ved livmorhalsen etter at man har satt inn en spiral, enten man velger kobber- eller hormonspiral. Denne proppen bidrar til å hindre graviditet ved å gjøre det vanskelig for spermier å komme inn til livmoren, og gjør det samtidig vanskeligere for bakterier å komme forbi. Får man en klamydiainfeksjon er det derfor mindre sannsynlig at bakteriene kommer opp i livmoren og til egglederen, og dermed har man lavere risiko for bekkeninfeksjon som kan gi sterilitet. Man kan faktisk derfor si at spiral, over tid, bidrar til å hindre – heller enn å fremme – at infeksjoner fører til sterilitet. Spiral er et av de sikreste prevensjonsmidlene som finnes på markedet, siden man som bruker ikke kan gjøre noe feil. Spiral kan anbefales til alle kvinner, uansett om de har vært gravide eller ikke.

 

Myte: Kvinner må ta gynekologisk undersøkelse jevnlig selv om de ikke har symptomer

Mange jenter og kvinner går jevnlig til gynekologisk undersøkelse (GU). Mange tenker at jevnlige kontroller er viktige for å ivareta egen seksuelle helse, og for å sjekke at «alt er i orden».  Her er de vanligste mytene for når man trenger en GU:

– Når man skal begynne på prevensjon

– Etter at man har begynt å ha sex

– For å sjekke at alt er «normalt» en gang i året, eller minst annethvert år

– Når man planlegger å bli gravid, for å sjekke i forkant om man kan få barn

 

Fakta: Man trenger ikke regelmessige underlivsundersøkelser med mindre man har symptomer fra underlivet. Symptomer kan være smerte, endret utflod, klumper eller uregelmessige blødninger. Har man ingen plager i underlivet, trenger man ikke være bekymret. Derimot er det anbefalt at alle kvinner, fra året man fyller 25 år, tar en celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år. Dette er for å redusere faren for utvikling av livmorhalskreft. Det er også anbefalt at man sjekker seg etter ubeskyttet sex med ny partner. Dette behøver heller ikke nødvendigvis at man må ta en GU. I de fleste tilfeller er det tilstrekkelig å ta en urinprøve eller en selvtest.

Skal man sette inn spiral er underlivsundersøkelse en del av prosedyren. Dersom man ønsker andre prevensjonsmidler enn spiral, er det ikke behov for GU.

 

Myte: Dersom man har gått på p-piller lenge, bør man ta en pause

Av alle typer prevensjon som er tilgjengelige i Norge, er det p-piller som er mest brukt. Mange tror at man må ta «hormonpauser» dersom man har brukt p-piller over lang tid. Noen tror det er farlig å gå på p-piller over tid fordi pillene inneholder hormoner, og er blant annet redde for at faren for blodpropp øker. At det kan være vanskelig å bli gravid når man slutter på p-piller dersom man har brukt p-piller lenge, er også en utbredt myte.

 

Fakta: Ingen forskning viser at langvarig p-pillebruk ikke har innvirkning på kvinners fertilitet. Derimot kan pauser i bruk av p-piller øke sjansen for å bli uplanlagt gravid. En annen grunn til at pauser ikke er å anbefale, er at sjansen for blodpropp øker dersom man bruker p-piller av og på. Dette er fordi det er størst risiko for å få blodpropp de første 6 månedene man bruker p-piller. Etter dette har kroppen laget en ny hormonbalanse, og risikoen for blodpropp blir mye mindre. Hvis man slutter på p-piller for så å starte opp igjen, vil man på ny ha høy risiko de første 6 månedene. Det er også noen som får enkelte bivirkninger de første 3 månedene man starter med p-piller, og disse vil man også kunne få på ny ved oppstart igjen.
Sex og samfunn baserer teksten om skjedekrans på eget medisinsk arbeid og gynekologiske undersøkelser.

 

Om forfatteren: Sara Rydland Nærum er gjesteskribent for Underlivet. Hun er politisk rådgiver ved osloklinikken Sex og samfunn

 Foto: Sara Rydland Nærum (privat)

Les mer fra våre gjesteskribenter: 

Trude Lien: “Kan ikke, jeg har time hos sexologen!”

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på [email protected]. Hvis du ikke får svar kan du sende oss en påminnelse. Vi svarer alle som kommer med tekstforslag så snart vi kan, og vi beklager eventuell ventetid. 

 

Sex og samfunn har åpnet chattetjeneste

Har du spørsmål om sex, graviditet, prevensjon, eller seksuelt overførbare infeksjoner? Henvend deg til Sex og samfunns nye chat. 

Osloklinikken Sex og samfunn er Norges største senter for seksuell og reproduktiv helse. I september åpnet de en ny chattetjeneste, åpen mandag til torsdag fra 17-20. På chatten kan du få svar fra kompetente fagpersoner. Sex og samfunn har ansatt leger, sykepleiere, medisinstudenter og sexologiske rådgivere. Sex og samfunn garanterer for at de du snakker med vil gi gode og korrekte svar på det du spør om.

Chatten er i hovedsak ment for personer opp til og med 25 år, men alle som trenger det får hjelp.

 

Hva kan jeg spørre om?

Sex og samfunn gir svar på spørsmål innen følgende kategorier:

  • Seksuelt overførbare infeksjoner
  • Seksuell trivsel og nytelse
  • Prevensjon
  • Graviditet/abort
  • Seksuelle grenser og overgrep
  • Seksuell identitet
  • Kjønnsidentitet

Hvis du har spørsmål som ikke passer inn i disse kategoriene henvender henviser de til andre, alternative tjenester via sine nettsider

 

Er jeg anonym?

På chatten er det ikke mulig å se hvem man snakker med, og de kan heller ikke se hvem du er. Sex og samfunn skriver at du, som bruker, er 100% anonym, og at de ikke kan spore IP-adresser. 

 

 

Sex og samfunn skriver for oss!

Sex og Samfunn har meldt seg som gjesteskribenter for Underlivet, noe vi er veldig glade for. Sex og samfunn er et viktig fagmiljø med mange engasjerte ansatte og vi gleder oss til å publisere tekstene deres. I løpet av de neste månedene vil du kunne lese interessant fagstoff og spennende artikler fra ansatte på klinikken. Første sak er allerede publisert.

 

«Kan ikke, jeg har time hos sexologen…!»

Dette er noe jeg aldri har hørt noen si høyt.  Sexolog, eller sexologisk rådgiver, det er liksom et ganske sært og myteomspunnet yrke. Mange får et litt pussig uttrykk i ansiktet når jeg forteller hva jeg jobber som, noen flakker med blikket og trekker seg unna, noen lurer på hvorfor.


Foto: Colourbox

 

Av Trude Slettvoll Lien, sexologisk rådgiver

 

Da jeg begynte å videreutdanne meg i sexologi, sa barna mine: «ikke bli sånn gæer?n dame på tv a?mamma». Heldigvis møter jeg også mennesker som er interessert og vil vite mer.

For det er nok gjerne sånn at de færreste egentlig vet hva en sexolog er, og hva en sexolog gjør. En sexologisk rådgiver må se pasientens eller klientens seksuelle atferd, følelser og forventninger i sammenheng. Ofte er vi ikke vant til å prate om seksualitet, vi prater om alt mulig annet, men setter grensen ved det mange tenker på som det mest intime i livet. Vi kan gjerne fleipe og referere til sexlivet og seksualiteten, men det å virkelig snakke om egne ønsker og tanker knyttet til seksualitet, selv med sin aller nærmeste, oppleves av mange som skummelt og utfordrende.

Kanskje er det sånn at vi mangler et naturlig språk for seksualiteten vår? Da er det viktig at jeg som sexologisk rådgiver forsøker å skape en trygg og fordomsfri arena, slik at vi sammen kan snakke om det som oppleves vanskelig.

Som sexologisk rådgiver kan man møte alle slags mennesker i alle aldre. Du behøver hverken ha et spesielt utagerende sexliv eller være sexfiksert for å oppsøke en sexolog. Vi kan alle oppleve utfordringer knyttet til for eksempel identitet, kjønn, lyst og seksualitet. I hverdagen bombarderes vi av forventninger og inntrykk fra alle kanter, fra venner, familie, samfunn og kultur. Det er ikke alltid så lett, om en føler en ikke helt passer inn i det bildet som er «riktig» og «normalt». Mange av temaene kan av pasienten eller klienten oppleves som tabubelagte og vanskelige å snakke om. 

Her er noen eksempler på ulike problemstillinger du kan snakke med en sexologisk rådgiver om:

Manglende lyst

Smerter ved samleie

Orgasmeproblemer

Ereksjonssvikt

Tidlig sædavgang

Seksuell orientering/seksuell identitet

Seksuelle interesser/tenningsmønstre

Seksualitet i svangerskapet/barseltiden

Seksualitet i forbindelse med langvarig/kronisk sykdom eller funksjonshemming

Samlivsproblemer

Eller rett og slett hjelp til et bedre sexliv

 

Du finner en oversikt over godkjente sexologer i hele landet på nettsiden www.klinisksexologi.no 

Velkommen til sexologen!

 

Om forfatteren: Trude Slettvoll Lien er psykiatrisk sykepleier og spesialist i sexologisk rådgiving hos Sex og samfunn i Oslo. Hun er gjesteskribent for Underlivet. 


Trude Slettvoll Lien. Foto: Privat

 

 

Vil du skrive for oss? Kontakt oss på [email protected]

 

Les mer fra Underlivets gjesteskribenter:

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet 

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

Sexpress, Kroppspress og Utrygghet

Sex selger, men sex skremmer også. Idealisert seksualitet i media skaper press på flere kanter og ungdommers seksuelle helse trues.

Foto: Colourbox 

Av Tina Hveem 

Vi lever i et hav av informasjon, som stadig fylles av sex. Sex er overalt. Vi ser det på TV, film, blader, nettaviser, internett og i stor grad i sosiale medier. Dette informasjonshavet skyller over oss i ukontrollerte bølger, og kan skade personer det møter på veien. Ungdom og unge voksne er spesielt utsatt, de lever store deler av sine liv foran skjermer i en sfære som ikke er enkel å kontrollere.

Sex har blitt kultur. Kulturen vi lever i påvirker oss, og deriblant oppfatninger om optimal kroppsfasong, utseende av kjønnsorgan, seksuell atferd og holdninger. For unge mottagere av informasjonen kan det virke som at dette er god kultur. Kultur som er “godkjent” og anerkjent av samfunnet rundt. Når ungdom møter sex i sin hverdag, er det ofte i en retusjert, glanset og idealisert utgave som ikke gjenspeiler seg i den virkelige verden. Uten den nødvendige kunnskapen og de riktige verktøyene for å takle denne informasjonen kan det skape kroppspress, sexpress og ikke minst usikkerhet.

 

Perfekte sexkropper og sexpress

Blant pornoindustrien og glansede magasiner kan det virke som at det kun er en type kropp som egner seg for å ha skikkelig god sex; smal midje, store bryster, en spretten rumpe og silkeglatt hud. Eller vaskebrett, brede skuldre, fast rumpe og en enorm penis. Dette stemmer jo ikke. Sex handler om mer enn kropp, det handler om et møte mellom to personer, om å snakke sammen og om å finne veien sammen. Ungdom får dessverre servert sex som er redusert til to “perfekte” kropper som umiddelbart vet hva de skal gjøre.

Sexpress defineres av Store Norske Leksikon som “det å utsette en person, fysisk eller psykisk, for seksuell og erotisk pågang uten at vedkommende ønsker slik kontakt.” Det må være trygt å si at media utøver et slikt sexpress, kanskje ikke med viten og vilje, men ikke noe mindre av den grunn. Når sex og seksualitet oppleves som press kan mye av det positive relatert til sex forsvinne. Det handler plutselig om å forte seg, å være erfaren og å være tiltrekkende.

Slik skal det ikke være. Ved å hele tiden fylle mediebildet med sex, skaper vi utrygghet hos ungdom. Det skaper dårlig helse. Sammen vil kroppspress, sexpress og usikkerhet kunne skape stress hos ungdom knyttet til seksualitet og sex. Det er knyttet mye følelser omkring disse temaene og det kan oppstå emosjonelle stressreaksjoner, der stress utløser emosjoner som sinne, redsel og skam. Skam er dessverre altfor ofte knyttet til sex som tema, og er en forferdelig følelse å ha.

Ungdom må bli kjent med sin egen seksualitet og sin egen kropp. De må bli trygget på at det de føler omkring sin egen seksualitet er riktig, det finnes ingen fasitsvar.

Vi trenger informasjon om sex som skaper trygghet, selvtillit og at det ikke finnes seksuelle normaler. Det å kunne ha det trygt omkring sin egen seksualitet er av stor betydning for å ha nære relasjoner, og kan påvirke den generelle helsetilstanden.

Det er en menneskerett å skulle kunne ivareta sin seksuelle helse. Helsedirektoratet ønsker at seksuell helse skal integreres i det lokale folkehelsearbeidet. Da må myndighetene møte ungdommen der de er, i media og på sosiale medier. Det må utformes tilbud og tjenester som fremmer seksuell helse på en moderne måte. Det bør være et mål at når bølger av sexinformasjon slår inn over ungdommen så har de nødvendig kunnskap og riktig verktøy for å prosessere det de møter.

 

Kilder:

www.sml.snl.no

www.helsedirektoratet.no/folkehelse

 

 

Tina Sophie Hveem er gjesteskribent for Underlivet. Hun har en mastergrad i folkehelsevitenskap fra NMBU. I tillegg har hun studert journalistikk og har en bachelorgrad i ernæring. Hun har hørt mye om press blant unge gjennom frivillig arbeid med barn og unge i Røde Kors.

 

 

Les mer om kroppspress på Underlivet:

Når bare det perfekte er godt nok – Intervju med Oda Faremo Lindholm, forfatter av Bullshitfilteret.

Sånn ser et underliv ut. Helt usensurert.

Flaggermus

 

Les flere saker fra Underlivets gjesteskribenter:

Kaja Eide: Urørt – En reportasje om å være jomfru

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?