Juleferie og nyheten om en nyhet på nyåret


Originalfoto: Trond Lepperød

Kjære lesere

Det begynner å nærme seg slutten på 2015, og det er ikke så lenge til Underlivet fyller ett år. 2015 har vært helt fantastisk, vi har rukket å publisere mer enn 50 (!) artikler om seksuell helse, 10 fra gjesteskribenter og over 40 fra oss. Vi er veldig stolte over det vi har fått til, og det beste av alt er støtten og de gode tilbakemeldingene vi har fått fra dere som leser bloggen.

For veldig mange har lest Underlivet, vi har vært på topplista over Norges mest leste blogger flere ganger, og det er veldig stas. Vi er utrolig takknemlige for interessen fra dere, og vi håper dere vil fortsette å lese oss neste år også.

Nå tar vi juleferie før vi setter i gang igjen i 2016. Vi lover mer spennende innhold, både fra oss og fra gjesteskribenter. 

Vi vil også nevne at vi har en ganske stor nyhet kommende. Vi håper nyheten vil slå an hos dere. Vi er i alle fall veldig engasjerte, og vi greier nesten ikke vente med å fortelle dere hva det er, (men vi greier altså å vente til over nyttår).

 

God jul så lenge!

Hilsen Nina og Ellen

 

Den tause smerten

 

Som sexologisk rådgiver ved Sex og samfunn møter jeg mange jenter som ønsker rådgivning fordi de har smerter under samleie.


Foto: Colourbox

 

Av Evelyn Simonnes, Sex og samfunn. 

Noen har hatt smerter over flere år og andre noen måneder. Noen har vært til leger og gynekologer og fått påvist vestibulitt. Dette innebærer at en har smerter ved penetrering, svie og eller brennende  smerte under samleie. For noen så kan smertene vare flere dager etter samleie. Smertene kan også være sammensatt av både vaginisme og vestibulitt. Vaginisme innebærer at en ikke kan føre noe inn i skjeden på grunn av muskelsammentrekninger.

Det som kjennetegner mange av jentene er fortvilelse. Smertene påvirker ulike sider av tilværelsen. Mange føler seg mislykket som kvinner og savner den gode seksualiteten. De vil så gjerne nyte og være seksuelle personer. Når venner, kjente og media ofte fokuserer på gode seksuelle opplevelser forsterker dette graden av fortvilelse. Det kan virke som om smerter ved samleie er tabu i dagens samfunn. Noen har hatt samleier over flere år som har vært vonde uten at de har fortalt det til noen. Det er også eksempler på jenter som gjennomfører samleier til tross for at det gjør vondt og som ikke gir beskjed til partner eller partnere. Mange føler seg alene og utvikler skam.

Når en har hatt smerter over tid vil dette ofte påvirke hvordan en ser på seg selv som en seksuell person og lysten på seksuell aktivitet blir ofte nedsatt. Har en partner så vil mange utvikle et intimitetsproblem ved at en unngår fysisk kontakt i frykt for at det vil lede til smertefulle samleier. Dette kan gi grobunn for antakelser, misforståelser og mangel på kommunikasjon i relasjonen med partner. Jenter som ikke har partnere lar ofte være å innlede nye seksuelle forhold fordi de føler seg mislykket og tenker at de ikke er attraktive på grunn av smertene. Noen bekymrer seg også for hvordan de skal få barn.

Det kan være ulike grunner til at det oppstår smerter og det varierer hvilken behandling jentene har fått tidligere. Før en starter den sexologiske rådgivningen er det viktig å kunne utelukke om det er noen fysiologiske årsaker til smertene. Dette kan være underlivssopp, infeksjoner, hormonell prevensjon, muskelspenninger eller annen sykdom.

Å forespeile jentene hvilke faktorer som kan påvirke smertene er med på å vise at smerter under samleie kan ha sammensatte årsaker gir ofte et godt grunnlag for rådgivningen. For mange er dette klargjørende og jentene ser ofte sammenhenger selv. Det er også viktig at jentene er motivert til å jobbe med og prioritere seksualiteten sin på mange måter, alene og eventuelt sammen med partner.

Videre i rådgivningen er det viktig å få et bilde av hvordan personen ser på seg selv seksuelt. Dette kan være hvordan de tidligere har hatt det med seksualiteten sin og hvordan de ser og har sett på seg selv som seksuelle personer. Det er også viktig å snakke om hvordan de kjenner kroppen sin og om de har et bevisst forhold til hva som gjør dem kåt, om de kan kjenne og registrere når de har lyst på seksuell aktivitet og at de kan kjenne etter i kjønnsorganet når de er klar for samleier.

Det er også viktig å snakke om hva som er viktig for dem seksuelt. Mange har og har hatt seksuell aktivitet på partners premisser og ikke selv gitt uttrykk for egne behov.

Hvordan jentene kommuniserer står sentralt i rådgivningen. Hvordan sier de fra om at de er kåt og klar til potensielle partnere og kan de gi beskjed hvis de ikke er klar og vil? Har de partnere så er det viktig å snakke om felles seksualitet slik at jentene får vekk et ubevisst press om å kunne ha samleier selv om partner er forståelsesfull. Det er også viktig at partner blir sett og forstått siden denne ofte føler avmakt og kan ha tanker om at det er denne sin skyld. Noen ganger kan det være konflikter i forholdet som må løses.

Stress og press i livet generelt kan gjøre slik at smertene forsterkes. Mange er pliktoppfyllende og ønsker å prestere både på jobb og skole, privat og seksuelt. For noen gir det seg utslag i muskelspenninger og kan forsterke smerter når de har samleier.

Noen ganger så kan tidligere erfaringer stenge av for egen seksualitet og seksualitet med partner. Dette kan være ubehagelige seksuelle erfaringer eller at de i tidligere forhold eller sammenhenger har hatt samleier som ikke har vært gode.

Som sexologisk rådgiver er det viktig å jobbe med helheten og ha ulike tilnærminger til hva smertene skyldes og møte jentene med forståelse og kunnskap. I tillegg er det viktig å gi dem tillatelse til å være fortvilet og føle avmakt. Målet er at de etterhvert vil se på seg selv som seksuelle personer som fortjener å nyte og ha gode samleier.

 


Om forfatteren: Evelyn Simonnes er gjesteskribent på Underlivet. Hun jobber som sykepleier og sexologisk rådgiver på osloklinikken Sex og Samfunn.

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Mona Fishbain: Det er bedre å ha en ugift sønn enn en homofil sønn

Tore Follestad: Seksuelle fetisjer

Anders Røyneberg: Slutt å si at det er en fase!

Trine Aarvold: Hva er selvbestemt prevensjon?

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: “Kan ikke, jeg har time hos sexologen!”

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på [email protected].

 

Det er bedre å ha en ugift sønn enn en homofil sønn

Lesbiske homofile, bifile og transpersoner (LHBT) i Norge rapporterer dårligere psykisk helse enn heterofile. Dette gjelder særlig for LHBT med minoritetsbakgrunn.

Foto: Colourbox

 

Av Mona Zimmermann Fishbain, Sex og samfunn

LHBT-personer, altså lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, blir i dag møtt med toleranse i de fleste norske miljøer. Men til tross for dette rapporterer LHBT-personer at de har dårligere psykiske helse enn resten av befolkingen. Spesielt LHBT som sier de skammer seg over sin seksuelle legning, og ikke lever i et parforhold, er plaget med psykiske lidelser og selvmordsforsøk.

Rapporten «Seksuell orientering og levekår» fra UNI helse (2013), konkluderer med at likheten i levekår mellom heterofile og LHBT-personer allikevel er større enn forskjellene. Et mindretall av LHBT i Norge viser tegn til større symptombelastning vedrørende helse, noe lavere tilfredshet, flere negative erfaringer på arbeidsplassen og studiested og mindre åpenhet om sin legning.

På tross av positiv utvikling fra 1990-tallet og frem til i dag, rapporterer fremdeles dobbelt så mange LHBT om selvmordsforsøk sammenlignet med heterofile. Så mange som 12 % av lesbiske, 19 % av bifile kvinner, 11 % av bifile menn og 10 % av homofile menn rapporterer selvmordsforsøk.

 

Norsk historie: Homofili som samfunnsfare og diagnose

I 1954 uttalte norske biskoper at det å være homofil var “en samfunnsfare av verdensdimensjoner”. De frarådet Stortinget å oppheve lovbestemmelsen om straff for homoseksuelle handlinger.

Å være homofil ble tidligere oppfattet som et seksuelt avvik, og homofili var en psykiatrisk diagnose frem til 1977.

For 50-60 år siden opplevde mange homofile å miste jobbene sine, og å bli nektet steder å bo. Forbudet om sex mellom menn ble opphevet i 1972, og partnerskapsloven ble innført i 1993.

Det som idag kalles felles ekteskapslov trådte i kraft 1. januar 2009. En av bestemmelsene i denne loven er at par av samme kjønn nå kan gifte seg i kirken. Foreløpig er det slik at kirken har rett, men ikke plikt, til å vie likekjønnede par. Det vil si at en prest eller kirke kan velge å ikke vie et par dersom de ikke ønsker om det.

 

LHBT i minoritetssamfunn

I mange minoritetssamfunn står oppfatninger om at ære og skam sterkt. Utbredelse og grad varierer blant ulike mennesker og miljøer, men ære og skam begrepene er rådende. Dette er relevant for vår forståelse av LHBT blant minoriteter.

«Han tenker at familien fortjener en bedre sønn enn han. Det er bedre å ha en ugift sønn enn en homofil sønn. Beskytter de ved å lyve.” Fra Amal Adens bok Om håpet glipper, er alt tapt. Homofile flyktninger (2012)

Over hele verden forfølges homofile- i noen land blir de torturert og drept med loven i hånd.

Noen eksempler på fiendtlig og diskriminerende lovgivning inkluderer:

  • Ugandas lovforslag om dødsstraff for homofili er ennå til behandling i parlamentet, sju land straffer i dag homofili med dødsstraff. 78 land i verden straffer homofili med fengsel, bøter eller arbeidsstraff, det tilsvarer 40 prosent av FNs medlemsland. 36 land i Afrika, nær halvparten av afrikanske land, kriminaliserer fortsatt homofili, mange av dem er norske bistandspartnere. Fire russiske provinser har i løpet av det siste året innført såkalte homofil propaganda-lovgivning, og nå vurderer Ukraina å gjøre det samme

Et fåtall LHBT med minoritetsbakgrunn har stått frem i Norge. Mange minoriteter opplever press fra etnisk norske om å komme ut, samtidig som de gjør alt for å skjule sin identitet blant minoritetsmiljøet de hører til.

I noen land anses homoseksualitet/LHBT ikke bare som en religiøs synd, men også som en sosial skam. Derfor velger mange LHBT med minoritetsbakgrunn å leve i skjul med sin identitet fra sine venner og familie fra samme miljø.

Den nye danske undersøkelsen «Nydanske LGBT-personers levevilkår»(2015), viser at flertallet av nydanske homofile holder sin seksuelle identitet skjult for familien. Vold og frykt for vold er en del av hverdagen for en fjerdedel.

Undersøkelsen viser også at danske homofile med minoritetsbakrunn har dårlige levevilkår og dårlig psykisk helse/trivsel. F.eks. har 13 prosent av LHBT med minoritetsbakrunn vært utsatt for vold fra famile medlemmer pga sin seksualitet, og nesten hver femte har vært utsatt for voldtrusler fra sine familier. Blant øvrige homofile i Danmark har én prosent vært utsatt for vold eller trusler on vold fra familien.

Undersøkelsen viser videre at 20 prosent opplever å bli sosialt utsøtt fra familien og at 16 prosent føler seg overvåket. Én av tre har det siste året overveiet å begå selvmord.

Et eksempel er at hver fjerde nydanske i undersøkelsen mener at homoseksualitet bør helt eller delvis forbys, mens 3 prosent av etnisk danske mener det samme.

Rundt 43 prosent betraket homosekualitet som unaturlig, og 22 prosent mener det er en sykdom.

Det fremgår også av undersøkelsen at et klart flertall av nydansker har tolerante holdninger til homoseksualitet og at deres holdninger ligger tettere på eurpeerene enn befolkningen fra deres opprinnelsesland.

Det er et mindretall som har negative holdninger, og dette gjelder i visse religiøse miljøer og familier. Der forbindes LHBT i høy grad med synd og skam. Ifølge undersøkelsen kan dette være med på å forklare hvorfor nydanske har dårligre psykisk helse enn andre LHBT i Danmark.

Den danske ministeren for barn, undervisning og likestilling Ellen Trane Nørby har uttrykt bekymring for at så mange nydanske LHBT føler seg tvunget til å leve skjult med sin seksualitet, og at flere utsettes for vold fra familien.

Hun sier i en pressemelding: ?Dette viser, at i enkelte etniske minoritetsmiljøer og religiøse grupper er det fortsatt noen som ikke aksepterer at alle i Danmark har frihet til at være den de er og selv velge sin partner ? uansett kjønn og seksualitet. Vi må derfor jobbe med holdninger og utfordre tabuer om kjønn og seksualitet gjennom kunnskap og dialog.?

I Norge har vi ingen lignende undersøkelser, men det er stor grunn til å tro at mange av de samme utfordringene er relevante for LHBT-personer med minoritetsetnisk bakgrunn som bor i Norge.

Etter å ha lest rapporten og ser de utfordringer mange LHBT med minoritetsbakgrunn møter i Danmark, mener jeg det er på høy tid å prioritere en lignende undersøkelse i Norge.

At vi som helsepersonell tilegner oss kunnskap om disse utfordringene er avgjørende for at LHBT-personer med minoritetstbakgrunn skal få den støtte og trygghet de trenger for å klare utfordringer og for å forebygge eventuelle psykiske problemer.

 

Om forfatteren: Mona Zimmermann Fishbain er gjesteskribent her på Underlivet. Hun jobber som psykiatrisk sykepleier på osloklinikken Sex og Samfunn.

Mona Zimmermann Fishbain. Foto: Privat

 

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Tore Follestad: Seksuelle fetisjer

Anders Røyneberg: Slutt å si at det er en fase!

Trine Aarvold: Hva er selvbestemt prevensjon?

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: “Kan ikke, jeg har time hos sexologen!”

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på [email protected].