Seksuelle fetisjer

Jeg forbereder meg til kveldens vakt på Sex og samfunn og sjekker timelisten min. En oppføring skiller seg fra de andre; et guttenavn med problemstillingen «perverst tenningsmønster».


Foto: Colourbox

 

Av Tore Holte Follestad

Han er 20 år og henvist til senteret av en helsesøster på skolen han går på. Det er mange tanker som går gjennom hodet mitt og jeg kjenner en spenning – hva kan dette være?

Han kommer, tydelig nervøs og hilser på meg med en svett hånd. Jeg introduserer meg og ønsker han velkommen og spør hva det er jeg kan hjelpe han med. Det er vanskelig for han å fortelle hva som er problemet, men etter en stund sier han at han tenner seksuelt på eldre kvinner. Jeg spør litt om hvordan dette utarter seg for han og om det er et problem for ham, det er det ikke. Jeg spør videre om det er et problem for de kvinnene han treffer; det er det heller ikke. Hans problem er at han i utgangspunktet ville sjekke ut om det var rart eller noe han burde slutte med og derfor gikk til helsesøster og spurte om han kunne snakke med henne om hans fetisj ? dette avviste hun fra begynnelsen av. Etter dette har han følt seg rar, spesiell og sikker på at han måtte være syk. Av nysgjerrighet spør jeg han om hvor gamle kvinnene er; «De er skikkelig gamle – minst like gammel som det du er!» Det svei litt for en 46-åring.

Det å oppdage at en har en seksuell fetisj er for noen en ensom opplevelse og en kan tro at en er den eneste i hele verden som har denne fetisjen. Ensomhetsfølelsen som dette skaper, kan føre til at en føler skam når det gjelder sin seksualitet og igjen bli deprimert. Vi snakker sjelden åpent med venner og familie om hva vi liker seksuelt og det kan være vanskelig å få normalisert sitt tenningsmønster. I de aller fleste tilfeller er fetisjer helt ufarlige og vanlige og en er en av mange som tenner på akkurat dette. Det å kunne klare å være åpen overfor seg selv og partnere vil gjøre at en føler seg mer trygg på sin seksualitet og lettere kan akseptere sin fetisj og på den måten unngå følelsen av skam.

Å snakke om fetisjen sin kan være vanskelig når en treffer en ny partner, men svært vesentlig for å få relasjonen til å vare. For de fleste oppleves det lettere å etablere relasjoner til andre som en vet har samme fetisj, men av og til er dette ikke mulig. En åpen og ærlig kommunikasjon om hva en tenner på og hvilke ønsker man har for den seksuelle relasjonen er derfor viktig fra starten av, slik at en selv og partner ikke blir skuffet eller føler seg oversett.

Det er fint å vite at det finnes en forening for det meste, også for ungdom som oppdager at en har en seksuell fetisj – Ung BDSM. De tilbyr nettforum der en kan treffe andre som kanskje har en lignende fetisj som seg selv, i tillegg til sosiale aktiviteter.

 

Om forfatteren: Tore Holte Follestad er spesialist i sexologisk rådgivning (NACS). Han jobber på osloklinikken Sex og samfunn.

Tore Holte Follestad. Foto: Privat

 

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Anders Røyneberg: Slutt å si at det er en fase!

Trine Aarvold: Hva er selvbestemt prevensjon?

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: “Kan ikke, jeg har time hos sexologen!”

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

 Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på [email protected].

2 kommentarer
    1. Jeg drister meg til å spørre om noe jeg gjennom hele livet har lurt på, men aldri har kommet meg til å spørre om.

      Det gjelder navlebrokk. Jeg fikk det da jeg var tre år. Er født i 45 så dette var i 49. Hos helsesøster fikk jeg plaster på navlen, for som hun sa til mor. Det er den beste måte og behandle navle med brokk. Hun sa til mor at uten plasterbehandling måtte det operasjon til.
      Jeg gikk med plastret på navlen i tre måneder og hver gang mor byttet plaster trykte hun inn navlen for å kjenne hvordan det gikk med brokket. Jeg var flink til å minne mor om plasterbytte
      for jeg synes det var så inderlig godt å få trykket navlen inn
      Det virker litt rart fordi,når jeg leser om dette på nettet synes de fleste det er vondt når de får press på navlen.
      Jeg lurer på om det bare er jeg som elsker å få navlen kost med, og om det skydes navlebrokket som gjør navlen ekstra følsom for berøring. Mor var bekymret for navlen, så ofte etter at hun badet meg , måtte jeg legge meg på en krakk hvor hun fingret med navlen for å kjenne om brokket hadde begynt å gå tilbake. Husker ikke hvor lenge hun holdt på med det , men i alle fall til etter at jeg hadde begynt på skolen. Det var og lenge snakk om operasjon , er ikke sikker på hvorfor det ikke ble noe. Men jeg går ut i fra at en så det ikke som noen stor fare, medisinsk sett, annet enn at det kan være noe å utsette på at den står ut i en ”fin” liten ballong. Et spørsmål. Det stå i bøkene at navlebrokk heler seg med tiden uten å gjøre noe med den. Men navlen min ser likedan ut i dag som når jeg fikk brokket i treårsalder. Hva er grunnen til at den ikke går tilbake av seg selv. En sykesøster som jeg dristet meg til å spørre sa at mest sannsynlige var at jeg stadig fingret med navlen slik at brokket ikke fikk ro til å lukke seg.
      Jeg er de som alltid har hatt en stor glede i å leke med og fingre navlen og alltid , så lenge jeg kan huske har jeg knyttet godfølelse til det lille punktet på magen. Det jeg synes er litt rart er at et lite besøk hos helsesøster for over 55 år siden skulle gjøre et slikt inntrykk at jeg husker detaljer den dag i dag. Det må ha med assosiasjoner å gjøre at jeg kjenner det kiler i navlen når det er snakk om navlebrokk , utstående navle, plastring for å klemme inn igjen utstående navle osv.
      Poenget mitt med denne innledningen er at jeg kom over en tysk side på internett hvor en mor hadde sendt inn bilde av sin lille datter som hadde fått plaster på navlen for å holde inne brokket. Jeg trodde det var helt avleggs i dag , men i Tyskland gjør de det tydeligvis fremdeles. Et annet punkt som jeg og plutselig kom til å huske på , fordi jeg la merke til at plasteret på magen til jenta var satt feil på.Ja har brokket ennå.De lar de være for det er ufarlig. Av de ting jeg har plukket opp når det gjelder plastring av navlebrokk ( fra før krigen , )
      Jeg blar i gammel helsebok for småbarn om plastring av navlebrokk.skal en ta mageskinn fra begge sider av magen og legge de to hudfoldene godt over navlen før en la på plasteret. Når dette er riktig gjort skal det være en godt synlig fure under og over plasteret, slik at en var sikker på at hudfoldene dekket navlen og holdt den inne. Dette har de sluttet med for det virker ikke.Men det som er rart er at jeg kan lukke øynene og tenke meg tilbake i tiden kjenne fingeren som trykket inn navlen min , og plastret som ble limt på, ja til og med lukten av plasteret kjenner jeg.
      Grunnen til at jeg plutselig kom på det var at jeg husker at plasteret strammet og var ubehagelig å ha på , så da jeg hadde lagt meg om kvelden lå jeg og kjente på plasteret, stakk en finger inn i furen ovenifra , og fikk fjernet plasteret . Mor la på nytt plaster, men jeg hadde jo funnet ut at det gikk an å komme ned til navlen ved å stikke fingeren ned i furen. Husker ikke , men kanskje jeg synes det var spennende å vippe av plasteret eller kanskje det var for å kjenne på godfølelsen jeg hadde oppdaget i navlen.Navlen min , ja. Jo jeg tror den har det bra, men jeg savner jo at noen koser med den. Har ofte spekulert på hvorfor det utviklet seg, som du kaller det, lidenskap. Men kanskje det ikke er så rart. Det har alltid vært brokk i den, og det ble det fokusert en del på i tidlig barndom. Det første jeg husker fra jeg var liten var jo at jeg fikk plaster på navlen , og opplevde en ordentlig godfølelse når navlen ble undersøkt. Mor var bekymret for navlen, så ofte etter at hun badet meg , måtte jeg legge meg på en krakk hvor hun fingret med navlen for å kjenne om brokket hadde begynt å gå tilbake. Husker ikke hvor lenge hun holdt på med det , men i alle fall til etter at jeg hadde begynt på skolen. Det var og lenge snakk om operasjon , er ikke sikker på hvorfor det ikke ble noe. Men jeg går ut i fra at en så det ikke som noen stor fare, medisinsk sett, annet enn at det kan være noe å utsette på at den står ut i en ”fin” liten ballong,
      Som jeg prøver å få fram: Hvorfor behandler en ikke navlebrokk med plaster lenger. Og hvorfor er det ikke lenger anbefalt å operere? Riktignok har jeg aldri hatt vondt i navlen. Men den , navlen altså stikker ca, to cm ut fra magen og når jeg trykker på den kjenner jeg et fint lite hull med diameter en cm sånn sirka.
      Det synes jeg er rart at bukinnhold ikke tyter ut av magen.
      Med hilsen en (som tross alt liker navlen sin , men har alltid vært flau over navlen og aldri vist den fram frivillig og går om sommeren med badebukselinninga godt over utovrnavlen).

      Sveinung

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg