november 2015

Seksuelle fetisjer

Jeg forbereder meg til kveldens vakt på Sex og samfunn og sjekker timelisten min. En oppføring skiller seg fra de andre; et guttenavn med problemstillingen «perverst tenningsmønster».


Foto: Colourbox

 

Av Tore Holte Follestad

Han er 20 år og henvist til senteret av en helsesøster på skolen han går på. Det er mange tanker som går gjennom hodet mitt og jeg kjenner en spenning - hva kan dette være?

Han kommer, tydelig nervøs og hilser på meg med en svett hånd. Jeg introduserer meg og ønsker han velkommen og spør hva det er jeg kan hjelpe han med. Det er vanskelig for han å fortelle hva som er problemet, men etter en stund sier han at han tenner seksuelt på eldre kvinner. Jeg spør litt om hvordan dette utarter seg for han og om det er et problem for ham, det er det ikke. Jeg spør videre om det er et problem for de kvinnene han treffer; det er det heller ikke. Hans problem er at han i utgangspunktet ville sjekke ut om det var rart eller noe han burde slutte med og derfor gikk til helsesøster og spurte om han kunne snakke med henne om hans fetisj ? dette avviste hun fra begynnelsen av. Etter dette har han følt seg rar, spesiell og sikker på at han måtte være syk. Av nysgjerrighet spør jeg han om hvor gamle kvinnene er; «De er skikkelig gamle - minst like gammel som det du er!» Det svei litt for en 46-åring.

Det å oppdage at en har en seksuell fetisj er for noen en ensom opplevelse og en kan tro at en er den eneste i hele verden som har denne fetisjen. Ensomhetsfølelsen som dette skaper, kan føre til at en føler skam når det gjelder sin seksualitet og igjen bli deprimert. Vi snakker sjelden åpent med venner og familie om hva vi liker seksuelt og det kan være vanskelig å få normalisert sitt tenningsmønster. I de aller fleste tilfeller er fetisjer helt ufarlige og vanlige og en er en av mange som tenner på akkurat dette. Det å kunne klare å være åpen overfor seg selv og partnere vil gjøre at en føler seg mer trygg på sin seksualitet og lettere kan akseptere sin fetisj og på den måten unngå følelsen av skam.

Å snakke om fetisjen sin kan være vanskelig når en treffer en ny partner, men svært vesentlig for å få relasjonen til å vare. For de fleste oppleves det lettere å etablere relasjoner til andre som en vet har samme fetisj, men av og til er dette ikke mulig. En åpen og ærlig kommunikasjon om hva en tenner på og hvilke ønsker man har for den seksuelle relasjonen er derfor viktig fra starten av, slik at en selv og partner ikke blir skuffet eller føler seg oversett.

Det er fint å vite at det finnes en forening for det meste, også for ungdom som oppdager at en har en seksuell fetisj - Ung BDSM. De tilbyr nettforum der en kan treffe andre som kanskje har en lignende fetisj som seg selv, i tillegg til sosiale aktiviteter.

 



Om forfatteren: Tore Holte Follestad er spesialist i sexologisk rådgivning (NACS). Han jobber på osloklinikken Sex og samfunn.



Tore Holte Follestad. Foto: Privat

 

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Anders Røyneberg: Slutt å si at det er en fase!

Trine Aarvold: Hva er selvbestemt prevensjon?

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: "Kan ikke, jeg har time hos sexologen!"

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

 Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på underlivetblogg@gmail.com.

Slutt å si at det er en fase!

Helt siden Kim var fire år har han visst at han er en gutt født med biologisk jentekropp. Omgivelsene mener det er en fase, og kim har måttet kjempe for å bli hørt.

Foto: Colourbox

Av Anders Røyneberg, Sex og samfunn

«Det er nok en fase, det går sikkert over».

Frasen er velkjent for mange unge trans*. Sex og samfunn arrangerer årlig samtalegrupper for unge med spørsmål og utfordringer knyttet til kjønnsidentitet. Her samles unge trans*personer for å dele erfaringer og for å bli kjent med andre i lignende situasjon. De forteller ofte det samme; de blir ikke trodd av sine omgivelser. En av de unge vi har møtt med en slik historie er Kim.

Kim har brukt mye tid og krefter på å overbevise omgivelsene sine om at han nettopp er en gutt. Han vet at det ikke er en fase, og at det ikke kommer til å gå over. Allikevel opplever han jevnlig at de rundt ham setter spørsmålstegn ved hans kjønnsidentitet.

I ung alder oppsøkte Kim både helsesøster på skolen og senere psykologer som stilte seg tvilende til det han fortalte; «er du sikker?», «kanskje du er forvirret», «det går nok over», «kanskje du er lesbisk» osv.

I løpet av årene vi har arrangert samtalegrupper har vi møtt mange unge i Kims situasjon som forteller det samme; de må kjempe for å bli trodd. De er lei av at folk setter spørsmålstegn ved det de opplever og forteller. Hvorfor er det så vanskelig å forstå og å godta at noen har en kjønnsidentitet som bryter med vår tradisjonelle oppfatning av kjønn?

Kunnskapsmangelen om trans* er dessverre utbredt, både blant den generelle befolkningen, på skolen og i helsevesenet.

Kim bestemte seg for å få en henvisning til utredning ved seksjon for transseksualisme på Rikshospitalet. Denne henvisningen måtte han få fra psykologen sin. Etter vanlig prosedyre skal dette ta to til tre timer hos psykolog. I Kims tilfelle tok det to år. Det var to lange år for en ung mann som hadde bryster, menstruasjon og lys stemme.

Ventetiden var ikke relatert til hvorvidt Kim «kvalifiserte» til henvisningen eller ikke. Psykologens kunnskap om tematikken var ikke-eksisterende. Han føyde seg inn i rekken av dem som mente at Kim gikk gjennom en fase.

Hvorfor benekter vi at noen mennesker er trans* ved å åpne for, eller i enkelte tilfeller å insistere på, at dette er en forbigående «følelse» som kommer til å forsvinne?

«Det hjelper ikke hvem du sier at du er, eller hvordan du ser ut. For meg er du jente, og jeg vil omtale deg som hunkjønn og bruke kvinnelig pronomen.» Mange forteller om erfaringer med lignende holdninger og utspill.

 

Hvorfor har mange en oppfatning av at det er akseptabelt å overprøve en annens persons definisjon av eget kjønn?

Misoppfatninger om tematikken er dessverre også utbredt. En av de vanligste misoppfatningene er at å ha en trans*identitet kun handler om seksualitet. Kjønnsidentitet handler i virkeligheten om mye mer. Opplevelsen av kjønnsidentitet handler om mange ulike lag som til sammen danner en helhetlig identitet. Seksualitet utgjør kun ett av disse lagene.

Mange forteller at denne misforståelsen har bidratt til at de ved flere anledninger har fått upassende og invaderende spørsmål, spesielt rundt seksualitet, kjønnsorganer og seksuell praksis.

Vi ønsker at flere inntar en mer bevisst holdning rundt tematikken i møte med trans*personer.

Det er sjelden passende å spørre en person om deres seksualpraksis eller kjønnsorganer. Trans*personer er ikke på noen måte noe unntak fra dette. Å ha en trans*identitet er ei heller en psykisk lidelse som kan behandles. Derimot er det dessverre ikke uvanlig at trans*personer får psykiske lidelser og/eller dårlig psykisk helse på grunn av belastningene omgivelsenes kunnskapsmangel, fordommer og misoppfatninger medfører.

Samtidig er det viktig å nevne at mye har blitt bedre. I kjølvannet av programmer som «Født i feil kropp» på TV2, økende fokus på kjønnsidentitet i media og blant politikere, er kunnskapsnivået stigende. I populærkulturen er det stadig representert personer med en trans*identitet. De fleste unge trans*personer vi har møtt synes dette er positivt. De opplever at de ikke er alene og at det faktisk er trendy å bryte med de tradisjonelle kjønnskategoriene. Samtidig har man en lang vei å gå for å få kunnskap om kjønnsidentitet ut til det norske folk, helsearbeidere, lærere og politikere.

Ethvert menneske har rett til privatliv, uansett kjønnsidentitet. At et medmenneske er åpen og forteller om sine utfordringer knyttet til kjønnsidentitet, er en tillitserklæring som ikke bør misbrukes.

Jeg vil slå et slag for retten til å være det kjønnet man er, uten at andre skal overprøve eller avfeie dette. Det går ikke over.

Kjært barn har mange navn

at en persons opplevde og biologiske kjønn ikke stemmer overens kalles blant annet kjønnsinkongruens, kjønnsidentitetstematikk eller kjønnsdysfori. Noen bruker ordet trans* som et slags parablybegrep for alle mennesker som opplever at de ikke passer inn i de tradisjonelle kjønnsrollene. Andre trar avstand fra begrepet trans*. På Sex og samfunn bruker vi flere begreper, inkludert trans*. Dette er blant annet fordi flere av de unge vi snakker med selv identifiserer seg med dette begrepet. Vi ønsker også å nå ut til så mange som mulig. Da er ordbruken avhjørende. Vi erfarer at trans* i dette henseende er et godt begrep for å nå bredt ut. 

 

Om forfatteren:

Anders Røyneberg. Foto: Privat

Anders Røyneberg er psykiatrisk sykepleier ved Sex og samfunn. Han har tidligere publisert en kronikk om kjønnsidentitet for Aftenposten

 

Mer fra Underlivets gjesteskribenter: 

Trine Aarvold: Hva er selvbestemt prevensjon?

Sara Nærum: Tror du på disse mytene?

Trude Lien: "Kan ikke, jeg har time hos sexologen!"

Tina Hveem: Sexpress, kroppspress og utrygghet

Kaja Eide: Urørt

Reidar Jessen: Hvorfor kriminaliserer vi kjønnssykdommer?

Ida Gravensteen: Hva om han ikke er Christian Grey?

 

 Vil du skrive for Underlivet? Vi tar stadig i mot tekster. Kontakt oss på underlivetblogg@gmail.com.

hits