Den såkalte hiv-paragrafen gjør det kriminelt å utsette andre for smitterisiko med farlige seksuelt overførbare infeksjoner. Målet er å hindre smitte, men resultatet er stigmatisering.
Illustrasjonsfoto: Øystein Dahl Johansen/ DittOslo
Av Reidar Schei Jessen
Selv om Straffelovens paragraf 155, «hiv-paragrafen», omfatter risiko for overføring av alle smittefarlige sykdommer som ansees som en trussel for folkehelsen, så handler den i praksis om hiv. Paragraf 155 sier at man ikke har lov til hverken å smitte andre, eller å utsette andre for smitte. Siden aids-epidemiens utbrudd i 1981 har flere personer med hiv blitt dømt. Det må ikke ha forekommet faktisk smitteoverføring, det er nok at det har vært en risiko for smitte. Praksis har vært at en person med hiv kan bli dømt for å ha sex med noen, selv om sexpartneren har blitt informert om at personen har hiv, og kondom har blitt brukt som beskyttelse. Dette vil si at frivillig, beskyttet sex med en informert partner blir straffbart for en som er hiv-positiv.
Kan virke mot sin hensikt
Formålet med loven er å forebygge smitte og hindre spredning. Likevel har det vært en dramatisk økning i nysmittede i Norge de siste årene. Det er umulig å slå fast om økningen skyldes paragraf 155, men UNAIDS, FNs organisasjon for hiv og aids, er tydelige på at kriminalisering i verste fall kan føre til at folk ikke tester seg, fordi de er redde for at sex skal bli straffbart hvis det viser seg at de er positive.
Paragrafen tar ikke hensyn til at hiv-positive i praksis ikke er smittefarlige, hvis de går på vellykket behandling. Folkehelseinstituttet mener at det er de av oss som ikke kjenner sin hivstatus som utgjør størst smitterisiko, fordi en ikke går på vellykket behandling hvis en ikke vet at en er smittet.
Å skremme personer med kriminalisering kan se ut til å virke mot sin hensikt, fordi folk ikke tør teste seg.
En juridisk løsning hindrer oss i å se andre årsaker
I tillegg til å se om smittetallene går ned, er det viktig å se loven i en større sammenheng når en vurderer juridiske løsninger for å hindre smitte. Kriminalisering innebærer en antakelse om at frykten for straff skal være nok til å få mennesker til å ha et sikkert seksualliv.
Matthew Weait, professor i jus ved Birkbeck Unversity i London, har lenge forsket på kriminalisering av kjønnssykdommer som verktøy for å hindre smitte. Han mener at en juridisk løsning hindrer oss i å se på andre årsaker til smitte av kjønnssykdommer. Han vil vurdere smitte som et folkehelseproblem og ikke som et lovbrudd. Kriminalisering kan gi et inntrykk av at hvorvidt folk praktiserer sikker sex er et spørsmål om moral og det å velge mellom rett og galt. Men handler det ikke også om individuelle forhold som oppstår i den enkelte situasjon? Virkeligheten er ikke enkel. Det er mulig å bli blir for beruset og glemme beskyttelse, og det kan være vanskelig å fortelle om sin hivstatus eller å insistere på å bruke kondom. Ifølge Weait bør helsepersonell heller hjelpe den enkelte med hvordan hen kan forhandle om bruk av beskyttelse i den enkelte situasjon, fremfor å true med at mangelfull bruk av kondom kan føre til straff. Det bør oppfordres på det sterkeste til å fortelle sexpartneren om en eventuell hivstatus, men det skal ikke være lovpålagt.
Marginaliserte grupper og «dårlig seksualmoral»
Et annet eksempel på en juridisk løsning på bekjempelse av hivsmitte var når svenske helsemyndigheter i 1987 besluttet å forby saunaer for sex mellom menn. Formålet var å bekjempe smitteoverføring, men resultatet var imidlertid at saunaene i Danmark opplevde en dramatisk økning av besøk fra Sverige. Debatten rundt hvorvidt en skulle kriminalisere saunaer i Sverige viste hvordan straff helt siden begynnelsen av hiv/aids-epoken ble sett på som et legitimt virkemiddel for å bekjempe smitte. Politikere og helsepersonell har i stor grad sett på smitte som et spørsmål om dårlig seksualmoral og uansvarlighet fremfor et spørsmål om folkehelse (Manum, 2010). Dette kan i verste fall skape et inntrykk av at det å bli smittet av hiv eller andre kjønnssykdommer bare handler om uansvarlighet, og ikke uhell. Kriminalisering blir slik en måte å straffe folk som har mye og usikker sex.
Det er heller ikke til å komme unna at hiv i stor grad har rammet grupper som allerede er marginaliserte, først og fremst menn som har sex med menn, sprøytenarkomane og sexarbeidere. I dag ser vi at det er migranter, ofte papirløse, som topper hiv-statistikken. Er det en fare for at kriminalisering av hiv først og fremst rammer grupper som allerede er marginalisert og stigmatisert? Weait mener at kriminalisering av hiv opprettholder stigma knyttet til kjønnssykdommer og risikerer å gjøre det mer skambelagt. I stedet for å se på straff som et verktøy for å bekjempe smitte, bør myndighetene heller bedre levekår for utsatte grupper og øke kunnskapen. De bør bekjempe tabu og utfordre antakelser i befolkningen om at det å smittes av kjønnssykdommer handler om manglende evne til å leve på en god måte.
Enten man er for eller mot kriminalisering så har vi alle et ansvar for å bekjempe stigma knyttet til det å få en kjønnssykdom. Intendert smitte av hiv, som betyr at en person med viten og vilje går inn for å smitte den andre med en sykdom, skal selvfølgelig straffes. Men vi har alle et ansvar for å beskytte oss. Vi bør være forsiktige med å straffe folk som praktiserer usikker sex og heller erkjenne at det er menneskelig å trå feil. Vi vet også at mange i perioder kan utsette seg for større risikoer enn det de ellers ville ha gjort, spesielt hvis en føler seg mer nedfor eller sliter på andre måter. Influence of social stress on risk-taking behaviour in adolescents, Reynolds et al., 2013). Det å bli smittet av kjønnssykdommer på grunn av usikker sex er altså ikke en egenskap ved personen, men sier noe om hva slags situasjon den enkelte står opp i. Vår evne til å gjøre sikre valg kan variere gjennom livet. Vi har alle et ansvar for å legge til rette for at folk praktiserer sikker sex. For å oppnå dette må alle som jobber med seksuell helse granske egne fordommer og antakelser om hva det vil si å bli smittet av en kjønnssykdom.
Referanser:
Manum, O.A. (2010). Kjærlighet, kunnskap og kondom. Den hivpolitiske kampen i Norge. Oslo: Pax forlag.
Reidar Schei Jessen er gjesteskribent for Underlivet. Han studerer psykologi ved UiO og er nestleder i Skeiv Ungdom. Reidar har erfaring med seksuell helse gjennom sitt arbeid i SUSS-telefonen.
Vil du skrive for Underlivet? Vi tar fremdeles inn nye tekster fra gjesteskribenter. Send tekst til [email protected]
Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa, det e av di bare det å få sånne sjukdommar e eit teikn på dårleg seksualmoral, det e sikkert ôg, det. Av di du inkje risikerar å få dei når du følgjer Herrens ord og inkje bryt det sjette bodet. Då e det rett å kriminalisera, av di me som samfunn syner at det berre e innafor ekteskapen det ska vær lov å ha sånn sex, eller så vil Herren straffa heile landet ôg. Og då e det for seint å sei “Filler’n ôg!” og angra seg, det e sikkert ôg, det.
Så mye interessant!
Loven er slett ikke for å hindre smitte men nettopp for å stigmatisere. Skjønner godt de som tester seg for seksuell overførbare sykdommer utenfor Norges grenser
Vi kriminaliserer kjønnssykdommer fordi normale mennesker vil ikke bli smittet. Du prater om at det er stigmatiserende. Ja stakkars de stakkars hiv `ofrene`. Vi må vel la dem gjøre nøyaktig som de vil, så de ikke blir `stigmatisert`.
Kanskje du forstår bedre hvis jeg forklarer det slik; hvis du har hiv eller gonore eller noe annet faanskap, så er ikke jeg villig til å dele et busssete med deg engang. Jeg nekter å oppholde meg i samme rom som deg. Fordi jeg er et normalt menneske som aldri har hatt en kjønnsykdom. Dyr får kjønnsykdommer. Ikke mennesker. Det er jo ikke vanskelig, bare unngå å stikke pikken din inn i et råtnende sykdomsinfisert hull. Det er alt som skal til. Det er meget enkelt. Så når folk prater om at vi må sy puter under armene på hivsmittede gonoredryppende halvmennesker, så sier jeg dra til helvete. Det burde være mer straffbart enn det er nå. Skyhøye bøter, 10 år i fengsel og inndragelse av alt de eier og har. Det er en bra begynnelse. Kanskje de lærer noe. Du mener at folk skal kunne gå stolt rundt i offentligheten med kjønnssykdommene sine uten å bli `stigmatisert`. Jeg mener vi burde grave dem ned bak en låve. Det er mye enklere og bedre.